Om teaterregissøren Alan Lucien Øyen og hans stykket » Fugl i magisk regn med tårer » som gikk på Dansenshuset i Oslo i begynnelsen av september 2011
Fugl i magisk regn med tårer handler ikke om politikk, men om finansmennene bak politikken.
– Finansverden er en veldig god setting for en historie – mektige mennesker som tar kjappe beslutninger som påvirker veldig mange. Slik John Fredriksen som nå er saksøkt av USA for å ha manipulert oljemarkedet. Slike avgjørelser kan de ta – sånn som vi sitter nå – over cafébordet hvor det de skriver på servietter får konsekvenser for bensinprisene i USA. Det er jo nesten ubegripelig, og veldig fascinerende. Finansfolk har kanskje mer makt enn politikere, men de trenger ikke stå til ansvar for noe som helst, de trenger ikke engang si noe. — sier den svært kritikerroste koreograf, regissør, dramatiker og danser Alan Lucien Øyen (33) til Aftenposten.
Norges egen Onassis
Ifølge Kapital, har Norges rikeste mann formue på 60 milliarder kroner. Fobes kåret ham i år til verdens 72 rikeste person. Opprinnelig kommer John Fredriksen fra Oslos østkant. Sveisersønnen startet sin karriere som 16-åring i skipsmeglervirksomhet. Som 20-åring i begynnelsen av 1970-tallet fikk han jobb som skipsmegler i New York. Noen år senere har han startet med eget rederi. I dag eier han et konglomerat av selskaper innen offshore, fiskeoppdrett, finans og inkasso. Han er kypriotisk statsborger og er bosatt i London. Forklaringen ligger i at Fredriksen velger å styre sine bedrifter fra steder der det er mest gunstig for business. Norske politikere, spesielt deres håndtering av skatt, fremkaller tankerederens dyp mistillit. Nå er det 5-6 ansatte som styrer imperium fra hovedkontoret i London, blant annet dattera Cecilie, planlagt tronovertakeren, kompanjong Tor Olav Trøim og hans samboer Celina Midelfart, kjent kosmetikkarvingen. Det er ingen tvil om at det er 67- åringen som er driftkraften og har det siste ordet, men samtidig er one man show over for ham.
Verdens mektigste skipsreder er svært mediesky. Trøim snakket ut om at John Fredriksen fikk beskjed om at han ikke var viktig og kunne dra. Han har skapt mange arbeidsplasser, men dette regimet pusher kapitalistene vekk fra Norge. Dermed er det anstrengelsen i forholdet mellom Fredriksen og de norske myndighetene.
Brautende forretningsmann har nådd til toppen av shippingbransjen med egenskaper og nye tradisjoner som er upassende og irriterende i det etablerte shippingmiljøet. Han har aldri bygget nettverk, aldri vært på NHO-middag, aldri betalte for PR-rådgivere, ifølge Trøim. Han dedikerte tiden sin til halsbrekkende og risikofylte investeringer samt knallhard jobbing i mange år. Typisk ”fredriksens” er noe befriende, rå, ubøyelig, stilig, individualistisk og særpreget i motsetning til det ”likhets Norge” ønsker seg. Det er kanskje derfor er Norges rikeste mann ikke en del av ”the establishment”.
Den store boka
”Storeulv” av Odd Harald Hauge og Gunnar Stavrum er en uautorisert biografi som har en sentral plass i forestillingen. Trøym kaller boka for en fiction som gir en feil fremstilling og ikke forteller noe om Fredriksen som en nordmann som har fått til noe utenfor landets grenser. Boka er personasjenes møtepunkt og hovedemnet til uttalelige diskusjoner. Regissøren synes ikke til å tvile på hvor moralsk det egentlig er å basere hele stykket på videreførte rykter, sannheten på grense med den villigste fantasien satt på ytterste kanten. Moralske spørsmål er en av de viktigste hovedlinjene i forestillingen, men kynisk demonisering og stereotypisering av de rike blir lett godtatt så lenge det er en «kunstner» som står bak. Den som sprer mest mulig møkk om andre mennesker, gjerne kjendiser, risikerer å få heltestatus i visse kretser i Norge. Alan Øyen er ikke redd for å få noen sinte advokater på tråden, fordi ifølge ham kommer ”ulven” til å tie det i hjel. Den twitteren som får flest followers er ikke nødvendigvis den som forteller sannheten, — sies det på scenen. — Men når mange nok tror på det, then it’s a fact …
Nyskapende?…
Operadirektør og dramaturg Tom Remlov presenterte stykket og regissøren som sjangre utfordrende og nyskapende. Mysterium er det store ordet som dekker det meste av det som skjer på scenen. Dypt tilbakefall til naturalismen og absurdteater. Hjelpeløse og meningsløse mennesker er ufrivillig involvert i livets tragiske karusell. Likegyldig kunstneren, Sophie, som ikke anser seg selv for en, som bare fyller in tomheten og tilhørighetslengselen. Døende finansmannen, Patrick, som har aldri opplevd den store kjærligheten og vil tilbringe siste månedene av sitt liv langt vekk fra familien, og helst bruke sin tid på sexkjøp på internett. Finansmannens spesialområde er ghosting, han gjør penger til å forsvinne for rikinger, blant annet Fredriksen. HIV-positiv rentboy, tenåring Lukas, av filippinsk opprinnelse, som ikke valgte Norge selv, men ble tatt til Norge av to ”idioter” som lekte en adopsjons kjærlighetshistorie, som hadde nok penger til å kjøpe seg en elskeverdig lekkegutt. Små mennesker og deres hverdag havner opp i snuskete og absolutt uviktige i det store mørke-lyse berg og dalbaner. Alt bare eksisterer, nøytralt og upartisk. Menneskestrømmen prøver å klamre seg hysterisk og håpløst til hukommelsen som svekker til slutt og frigjør plassen for ufriskt fantasiutspill der man blir usikker på alt. Det er bare penger som etterlater seg synlige spor og gir noenlunde mening for passerende hendelser på rangeringsskala fra liv til død. Det overfladiske livet har ingen plass for høyder, fjell, eller guddommelige perspektiv. Kjærlighetstrengselen korset ned til det menneskelige, innhyllet i det skitne og sykelige. Døden triumferer, og himmelen åpner seg i lys og overlegen lettelsen for Patrick og Lukas på slutten av stykket. Fredriksen er heller ingen fjell. Han eier og bestemmer og er like fjernt som en gud. Men han er som alle de andre, ”en søt, liten gutt innerst inne”, – sier Alan Øeyn,- who wants to be loved. Engelsk er scenespråket i manuset skrevet av Andrew Wale, med rå, frekk, usjenert, direkte og av og til komisk ordbruk.
Kollektiv selvmord
Ideologisk renhet til det kinesiske folket er ingen lett og billig oppgave for de kinesiske myndighetene. I Norge er det heller ikke billig, men lett er det.
Velsignet av den rødegrønne regjeringen tildeler teaterindustrien millioner av statskassen til seg selv til produksjoner som få bryr seg om å se, både i Norge og spesielt i verden, bortsett fra ”eliten” selv. Den lille salen på Dansenshuset var full med en tredjedel den første av fire dager på urpremieren, tipper av spesiell interesserte. Da er det ikke så overraskende at stykket er i tråd med ”partiets” syn på Fredriksen og at de fleste kritikerne skryter av regissøren. En gang i året reiser alle sammen til en viss H…..sund der de lever bong, tildeler priser og roser hverandre. Det er jo mye vanskeligere å fortelle historien om norske venstreekstremister som støttet diktaturet og massemordere som Stalin, Mao og Pol Pot og ikke står for ansvar for det?
Krimsujett
Et drap har skjedd. Den vesle selgeren av ”The Boyfriend Experience” prøver å koble sammen tvilsomme rester av barndomsminner og underutviklet gutteintuisjon for å konkludere om at Fredriksen er en drappsmann. Patrick og Sophie er bare passive hjelpemidler i hans smertefulle etterforskning, som representerer hver sin måte å fordøye verden på. Patrick er det rasjonelle, deltakende og selvgode mennesket. Han tar det han får og tilpasser seg til alt mulig for å kunne virkeliggjøre drømmene sine for enhver pris. Sophie er den tvilende og observerende kunstneren som bare reflekterer over andres liv og ikke har noe eget. Heller ikke stoler hun på allmennkjente definisjoner. Da Lukas endelig får anledning til å snakke med Fredriksen ansikt til ansikt, spør hun om det kommer til å endre noe, om det har noe å si i det hele tatt. ” What are you going to say to him, Lukas?” – en frase som avbryter og setter tilbake til det gjordnære Lukas sin optimisme, opprømt stemning og barnslig lengsel etter å gjøre verden rettferdig.
Stykket er absolutt anbefalt til å se. To timer med refleksjoner over problemer i det moderne og globaliserte samfunnet. Synd at det norske kulturlivet er så påvirket av politisk venstrevridd hjernevask og indoktrinering. Regissøren klarte dessverre ikke å løfte seg over den antagonistiske tåken av moral og business. Rikinger fremstår som skikkelige skurker og sosiale klienter som uskyldige stakkarser. Nå trengs det friskt nytt blod som kan feie det motbydelige ”politisk korrekte” ut i glemselens mørke, slik at noe nytt kan oppstå.
Svitlana Kobyletska
Norge, 16 oktober 2011
